Du virker som en fantastisk person som virkelig ønsker og hjelpe ❤️Men akkurat det med at omplasseringer skal være midlertidige og det synes jeg at sjelden skjer .Samme hvor mye du viser dem at du retter opp i ting du har gjort feil så finner de stadig andre feil på deg . Det holder ikke og være en *vanlig "mor eller far ,du må være helt feilfri ,aldri forsove deg osv for da er du ikke god nok . Er det noe barnevernet er flinke til så er det og få deg til og føle deg totalt ubrukelig som menneske . Trist at de heller ikke prøver og hjelpe . Barnevernet er noen man ikke skulle være redd for og kontakte hvis en trengte hjelp men slik barnevernet er nå så er det dessverre mange som ikke tørr fordi de er redde for og bli fratatt barna sine .
For eksempel, i Polen og ikke bare i andre europeiske land, er forholdet mellom barnet og forelderen veldig sterkt. Hos oss, når et barn til og med faller, løper du raskt til ham for å hjelpe, vi er til og med overbeskyttende, men også konsekvente. Når han gjør noe veldig dårlig, roper vi, men når han blir bedre, går vi for is. I Norge har de en annen regel. De er kaldere og selv i frost trekker de barn ute. Men de skriker ikke og spanderer baken, de spør heller om resultatet. Dette er kulturelle forskjeller som Barnevernet ikke forstår. Spesielt siden ordet «straff» og «slå» på norsk har mange negative betydninger, har det i vårt land to, enten som «oppdragelse» og som «vold». Ingen av foreldrene gjør det etter sistnevnte definisjon. Jeg kjenner mange familier fra landet mitt så vel som andre innvandrere, men også blant nordmenn som mistet barn fordi de ikke var for «perfekte». Et blåmerke på leggen til barnet var nok da han falt av sykkelen og han blir ført bort. Dette er sykt. Nordmenn har én feil, de liker å klage på situasjonen blant sitt eget folk, men de vil aldri gå offentlig ut for å uttrykke sin misnøye. Jeg respekterer deg, men ingen vil få meg til å tro at det er bra å skille et barn fra foreldrene, i tillegg til å avskjære det fra kulturen, språket og tradisjonen med makt.
Du virker som en fantastisk person som virkelig ønsker og hjelpe ❤️Men akkurat det med at omplasseringer skal være midlertidige og det synes jeg at sjelden skjer .Samme hvor mye du viser dem at du retter opp i ting du har gjort feil så finner de stadig andre feil på deg . Det holder ikke og være en *vanlig "mor eller far ,du må være helt feilfri ,aldri forsove deg osv for da er du ikke god nok . Er det noe barnevernet er flinke til så er det og få deg til og føle deg totalt ubrukelig som menneske . Trist at de heller ikke prøver og hjelpe . Barnevernet er noen man ikke skulle være redd for og kontakte hvis en trengte hjelp men slik barnevernet er nå så er det dessverre mange som ikke tørr fordi de er redde for og bli fratatt barna sine .
For eksempel, i Polen og ikke bare i andre europeiske land, er forholdet mellom barnet og forelderen veldig sterkt. Hos oss, når et barn til og med faller, løper du raskt til ham for å hjelpe, vi er til og med overbeskyttende, men også konsekvente. Når han gjør noe veldig dårlig, roper vi, men når han blir bedre, går vi for is. I Norge har de en annen regel. De er kaldere og selv i frost trekker de barn ute. Men de skriker ikke og spanderer baken, de spør heller om resultatet. Dette er kulturelle forskjeller som Barnevernet ikke forstår. Spesielt siden ordet «straff» og «slå» på norsk har mange negative betydninger, har det i vårt land to, enten som «oppdragelse» og som «vold». Ingen av foreldrene gjør det etter sistnevnte definisjon. Jeg kjenner mange familier fra landet mitt så vel som andre innvandrere, men også blant nordmenn som mistet barn fordi de ikke var for «perfekte». Et blåmerke på leggen til barnet var nok da han falt av sykkelen og han blir ført bort. Dette er sykt. Nordmenn har én feil, de liker å klage på situasjonen blant sitt eget folk, men de vil aldri gå offentlig ut for å uttrykke sin misnøye. Jeg respekterer deg, men ingen vil få meg til å tro at det er bra å skille et barn fra foreldrene, i tillegg til å avskjære det fra kulturen, språket og tradisjonen med makt.
Det finnes dessverre foreldre som ikke kan ha omsorg.